Ventetida endelig over

Livets under

Så var Magnus Olafsen blitt en del av familien vår da han kom til verden torsdag 7. februar kl 1311.  Så nå er vi fulltallig og veldig, veldig lykkelige!

Det som i fjor starta som en en stor liten overraskelse, er nå en realitet på 3730 gram og 49 cm. Gjennom graviditeten har jeg tilstrebet å ikke tenke for mye på hvem som bodde i magen da det liksom «var for godt til å være sant», spesielt siden det startet som det gjorde. Jeg som ellers er positivt innstilt til det meste, løsningsorientert og generelt bekymringsløs ble alt annet enn det gjennom denne tredje graviditeten. Hormonene gjør nok sitt, men denne gangen spilte ikke kroppen like mye på lag som med de to forrig da jeg var i superform; trente og hadde kun en mage som minnet meg om at det jeg hadde en leieboer i magen. Når man er redusert, og særs på slutten, blir man da stadig minnet på det lille livet i magen og gjør seg naturlig nok mange tanker enten man vil eller ei. Håp og glede, redsel og frykt. Et skikkelig surrisurium!

Likevel evnet jeg å glede meg da vi fikk vite det ble en gutt og jeg kjente de første sparkene. Magen ble større og faren for at noe skulle skje ble mindre. Uansett gjorde jeg ikke noe klart hjemme før bare et par uker før termin – det var liksom tryggest sånn.

Kjente at noe var i gjære onsdag kveld, og riene startet. Ringte tante Christin som skulle passe Maria og jeg holdt meg hjemme så lenge jeg kunne for å korte ned på ventetida på sykehuset. 0630 var vi på sykehuset. Fra en intens smerte til enda mer intens kjærlighet kom lille Magnus 11 minutter over klokka 13 på Nordlandssykehuset i klart vintervær. Med navnlestrengen litt for hardt rundt halsen var han ganske blå, og de ti sekundene før de fikk den bort og han startet å skrike, var uutholdelige!! Men fargen kom tilbake og Magnus skreik! Herlig! Fra vinduet så vi øya Landegode (Det gode landet) bade i lav rosa vintersol. Vakkert! Men hadde det vært øs pøs og gråvær hadde det vært like flott det også. Rammen var det ikke så farlig med, så lenge det inni bildet var så fantastisk.

Storebror Espen var blitt 9 år bare tre dager før og var naturlig med på denne fødselen slik han var i 2011 da lillesøster Maria ble født. Han var like rolig og flink denne gang som da, og målte og veide stolt sin nyfødte lillebror før han fikk holde og kose på han. Gode minner som han – og vi – tar med oss videre for bestandig.

Lille Maria på 21 måneder er blitt storesøster, utrolig nok. Heldigvis har hun foreløpig ikke vist noen form for sjalusi, og det er godt. Hun er derimot veldig opptatt av den nye lille krabaten som nå har flyttet inn i Kongleveien og sier «baby» sikkert 140 ganger på 5 minutter mens hun smiler og nusser sin nye lillebror:)

Som mamma og pappa føler vi oss priviligert med tre friske og fine barn. I dag er Magnus 9 dager, og vi er bare veldig, veldig glad.

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.